Skroget er kanskje skralt, men lanterna lyser hvertfall?

Vi kaster oss skånsomt inn i bloggverden. Skånsomt fordi vi ikke har skrevet dette selv, men deler en tekst av et av våre fantastiske medlemmer og en bokstavelig talt strålende representant for BAR. Dette er første av forhåpentligvis flere slike blogginnlegg vi publiserer – uredigert og i sin helhet.

SKROGET ER KANSKJE SKRALT, MEN LANTERNA LYSER HVERTFALL?

Lykke er så mangt. Norske inngangspartier med tre glinsende mercedeser og rosemalte tenner. Vi er våre relasjoner og banna bein. Kaffe på termos og en pakke rød tre. Eller på klingende Bødialekt «raud tri» .

Det var i sommer, jeg blei forelska i Bø. Jeg har allerede bodd her i 7 år og har ikke innsett at jeg trives, for pokker. Det var en elefant å svelge. Jeg er jo tross alt urban asfaltindianer? Jeg TRIVES altså? Hæ? Frisk luft funker? Å faen…… Kan jeg lande nå?

Det er reine ryggmargsrefleksen. Å være konstant på flyttefot. Bo max 3-4 år på et sted for deretter å halse seg videre,..Det er vepsebol ca midt i mellom ørene og du kjører stødig turbopuls. Virrer hit og dit. Opp og ned. Uro og selvmedlidenhet er pålegget du smører på brødskiva om morra`n.

Født sånn eller blitt sånn?

Jeg er løvetannhjerte med løvetannblikk. Livet starta med å være på flukt fra en far som var trofast tjener for Kong Alkohol. Rus har vært en sentral oppdragsgiver i foreldra mine sitt liv. En kamp du kjemper livet ut. Åkke som og banna bein. Faren min kasta inn hånkle da jeg var 16. Har ofte lurt på hvordan det ville vært om han fortsatt levde. Om vi kunne hatt en relasjon. Eller ville det bare vært en byrde? Kunne han svart på spørsmål om starten på livet mitt? Lignet vi på hverandre? Ler vi av de samme tinga? Jeg skal ikke skyve under et skatoll at jeg føler meg som en episode av «Tore på sporet».

Navlestrengen kutta jeg ut for 5 år siden. Høytider er flinke til å minne meg på det.

Oppveksten min var av nyktert kaliber, stuereint om en kan kalle det det, med sju katter og egen felleskatalog for hybelkaniner. Det starta bare litt skrått uten grunnmur og jeg blei omplassert. Til et nytt hjem. Med nye foreldre. Jeg var 2. Hjertet hvisker deg i ørene om natten. Det er lengselen etter navlestrengen. Jeg lengter fortsatt, ingen tvil om det.

Inn for landing i et hus på landet. Jeg, meg og seg har kommet lengre en langt. Gruppeterapi med katta og kosedyr med egen identitet. Den frie fantasien er min navlestreng, og har vært en trofast sviresøster. Det takker jeg blodet mitt for.

Det er mye lykke i bare dritt..

Tross alt.

Inkiri Abrahamsson

Likte du det du leste? Sjekk ut mer av Inkiris blogg her!