BARsnakk-rapporten er lansert!

Endelig kan vi publisere rapporten som går i dybden på BARsnakk!

For ikke mange dagene siden la vi ut en artikkel om et forestående Dagsrevyen-innslag om forskningen gjort på BARsnakk. Nå legger vi ut rapporten i sin helhet!

En stor takk til alle involverte

I den sammenheng skulle det også bare mangle om vi ikke rettet en enorm takk til alle som har vært involverte. Forskerne, Bente Weimand, Elin Kufås og Anne Fauglig; vår egen medforsker Ida Billehaug; samt alle frivillige som deltok i fokus– og referansegrupper. Vi er utrolig takknemlige for innsatsen samtlige har lagt ned.

Prosjektet startet i slutten av 2015, og ble ferdigstilt tidligere i år. Om lag 750 samtalelogger har blitt lest og analysert, for å danne et bilde av de mange situasjonene barna som kontakter oss er i.

Mange inntrykk

Resultatet forskerne har kommet frem til er på den ene siden nedslående. Situasjonen barna står i beskrives av tre generelle kategorier: ”krenkelse”, ”overlatt” og ”overlevelse” –

“Jeg er alene. Redd. Pappa ruser seg hele tiden. Mamma er død. Har det ikke greit.
Mye angst. Vanskelig. Det er ingen som vet hvordan jeg har det. Ingen som gjør noe.”

For oss som har vært med på å samle dette datamaterialet over tid, som en del av jobben vår, er ikke dette overraskende. Vi kjenner godt til de vanskelige hverdagene altfor mange barn sliter med. Likevel gjør det sterkt inntrykk å lese resultatet av det omfattende arbeidet utført at eksterne personer, som ikke jobber like tett på dette i det daglige.

“Jeg var så redd. Skada meg. Drakk en del selv også, har gjort mye rart… Har tatt helt
avstand fra han nå. Tenker på han hele tida da. Kanskje jeg kan snakke med en lærer.”

På den andre siden har vi gjennom rapporten fått en viss bekreftelse av at troen vi har på at BARsnakk er et godt og viktig tilbud, faktisk er berettiget. Mye av det skyldes den konstruktive rollen de frivillige chat-vertene spiller, som forskerne selv understreker.

«Betydningen av innsatsen fra chattverter for at fortvilete, handlingslammede barn og ungdommer fikk øye på egne ressurser, håp, hjelpebehov, muligheter og rettigheter var i mange tilfeller slående. Det kan tyde på at denne anonyme «snakke» muligheten kan ha stor betydning for disse barna.»

Det gir oss grunn til å tro at vi gjennom BARsnakk evner å gjøre en forskjell i noen av disse barnas liv, og at det faktisk er mulig for lyset å slippe inn.